Søk nå!

Skolen har løpende opptak og du kan søke om plass! Mer her.

Kontaktinformasjon

Administrasjon:

bibelskolen@nll.no

Rektor:

pbholm@online.no

Tlf.: 33 33 89 00

Adresse: Fossnesveien 13B,

3160 Stokke

 

Ønsker du å gi en gave?

 

Skolen eies og drives av:
Norsk Luthersk Lekmannsmisjon

Hundreprosentsnåden (andakt)

http://catholiclane.com/wp-content/uploads/woman-caught-in-adultery.jpgI Luk 18:9-14 forteller Jesus oss noe om to slags mennesker som gikk til templet for å be.

 

Den ene var en fariseer og den andre en toller.

 

Allikevel medførte tempelbesøket så ulike saker for dem at den ene gikk rettferdiggjort hjem, den andre ikke.

 

Vi husker at Jesus har sagt at hans hus skulle være et bønnens hus. De gikk altså for å andvende tempelet til det det var tenkt til, og så langt var alt vel og bra.

 

Men å be, innebærer at man forventer noe, at man har et behov. Og her avvek fariseeren. Han kom jo til tempelet for å gi, - gi Gud sin takk for alt det som hadde lykkes i hans liv, takke for alle fordeler som Gud med sin lov hadde virket i hans liv. Og det var jo ikke så lite, særlig om man sammenlignet med andre, slik som denne tolleren som stod så laglig til for sammenligning, og som ikke hadde de samme fordeler i sitt liv.

 

Fariseeren hørte hjemme på de fremste plassene med sine fordeler, og det var han ikke alene om å tenke. Og så gav han Gud sin takk for alt dette. Og når han hørte Guds ord så hørte han helst noe om hva han mer skulle gjøre i sitt liv, med Guds hjelp naturlig vis. Han kom altså i virkeligheten ikke til helligdommen for å få noe som han skulle ta imot, - han behøvde ingen ting av det viktigste Gud har å gi, nemlig nåden. Guds hus var altså ikke først og fremst et bønnehus for ham.

 

Hvordan var det så med tolleren? Hva ønsket han av Gud når han trådte frem for Guds åsyn i helligdommen? Hadde han behov for noe? Jo dette: ”Gud vær meg synder nådig!”

 

Han hadde ingenting å gi, ingen ting å holde fram som hadde lykkes for ham. Tenk så trist! Men han hadde noe annet. Han hadde behov for å motta noe, ta imot som et barn som ikke hadde fortjent å få det som det behøver. Så bad tolleren om nåde av Gud. Han bad!

 

Og tolleren fikk det han bad om. Han fikk den nåde som Gud har å gi, den nåden som fariseeren forakter, nemlig hundreprosentsnåden! Det heter om han at han gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, uten synd, uten å bli gjenstand for noen anklage. Så kunne han stå som rettferdig i Kristus, uangripelig, hellig. Gud hører bønn og så fikk tolleren det han behøvde.

 

Hvordan disse to kjente seg når de gikk hjem, vet vi ikke. Fariseeren var sikkert glad og fornøyd. Hvor mye tolleren forstod, vet vi ikke. Men vi vet at han som begynte det gode verket også skal fullbyrde det til evig salighet.

 

Stakkars det menneske som aldri gikk rettferdig hjem fra gudstjeneste og møte fordi han heller ville gi Gud enn å motta nåden av ham.

 

Så er spørsmålet: Kommer du bare for å gi til Gud når du kommer fram for ham, eller kommer du frem for ham for å be, fordi du behøver noe, fordi du behøver hundreprosentsnåden.

 

Skrevet av Gunnar Nilsson